Et utviklingsteam må stadig velge: rette feil, betale teknisk gjeld eller bygge ny funksjonalitet. Min tommelfingerregel er enkel: Når en utvikler kjenner at noe "sparks joy", griper vi øyeblikket. Når jeg jobber på en oppgave så dukker det ofte opp nye oppgaver som bør løses først: jeg får en yak stack. (Begrepet er lånt fra yak shaving: når du løser en oppgave, så dukker det opp andre oppgaver som bør løses først)
Klø tilbake
Marie Kondo spør: does it spark joy?
Vi bruker en liknende tilnærming på oppgaver.
- Byggepipeline er treg?
- Kode er uforståelig?
- Gammel kode bør skrives om?
Ofte lærer en seg å leve med slike problemer. Eller man lager kanskje en JIRA-sak og legger den i backlog slik at vi kan løse problemet når vi har ledig tid. (Du vil ikke få ledig tid.)
Noen ganger er det én på teamet som brenner for en av disse kjedelige oppgavene. Han har løst et liknende problem før, eller vet hvordan det bør se ut. Inspirasjonen (noen ganger raseriet) flammer opp i korte øyeblikk og utvikleren har lyst til å sette i gang. Disse øyeblikkene bør teamet gripe fatt i!
Utviklerne kjenner selv hvor det klør og hva som bør jobbes på.
Når kløen på en slik oppgave melder seg, så bør teamet normalt bare sette i gang. Er oppgaven liten og ikke forbundet med stor risiko? Bare sett i gang! Hopp over estimat, planlegging og roadmap. Ta et kort avklaring med teamet, og sett i gang.
Venter man til oppgaven er definert, estimert, og planlagt, er øyeblikket for lengst passert. Inspirasjonen (og kanskje personen som brant for idéen) er borte.
Ja, men
Vi bruker hodet også. Vi gjør ikke dette når:- noen venter på et reelt viktig forretningsmål
- rett før en kjempeviktig deadline
- en fersk utvikler påtar seg å gjøre noe stort og risikabelt
Superkraft
En inspirert utvikler som jobber på en engasjerende oppgave er mye mer produktiv enn samme utvikler som jobber på en "vanlig" oppgave. Derfor slår vi til når gnisten er der.